Snusets Historia
På øya Hispaniola (nåværende Haiti) i Vestindia kom europeere for første gang i kontakt med tobakk. Det var i oktober 1492 at Columbus og hans menn gikk i land på øya. På stranden ble de hilst velkommen av innfødte med gaver. De fikk blant annet noen tørre blader som de innfødte betraktet som meget verdifulle.
Munken Ramón Pané var den første som la merke til forgjengeren til snusen da han i 1497 fulgte med på Columbus´ andre reise til Amerika. Han så da at indianske prester trakk et pulver opp i nesen gjennom et gaffelformet rør. Ifølge forskere besto pulveret antakeligvis ikke bare av tobakk, men selve snusingen fikk betydning for tobakksbruken når den ble innført i Europa.
Spanske og portugisiske sjømenn førte med seg tobakksplanten til Europa. Legene i Lisboa begynte på midten av 1500-tallet å bruke urten til medisinske formål. De trodde at den blant annet kunne helbrede syfilis og kreft. Tobakken dyrket de i hagene sine.
Jean Nicot, fransk ambassadør i Lisboa, hvis navn fortsatt finnes i det latinske navnet på tobakksplanten, Nicotiana tabacum, har stor betydning for snusbrukens utvikling.
Nicot kom på 1560-tallet i kontakt med tobakksplanten, som da ble dyrket i Lisboas hager, og ble så begeistret at han tok med seg noen tobakksplanter hjem til Paris. Det sies at Nicot, da han fikk vite at den franske dronningen Katarina de Medici var plaget av kronisk hodepine, ga henne rådet å smuldre opp tobakksblader og trekke pulveret opp i nesen. Dronningen fulgte ordinasjonen og hodepinen forsvant. Mirakelkuren gjorde raskt snusen populær i kretsene rundt det franske hovet.
Luktesnusens oppgang og fall
Fordi Paris var forbildet for alle europeiske hov, tok det ikke lang tid før man brukte luktesnus i resten av Europa. På 1700-tallet ble snusingen av luktesnus et "must" blant aristokratiets damer og herrer. Til en fin 1700-tallsherres utstyr hørte en snusdose. Den skulle være kostbar og håndteres med nøye foreskrevet eleganse. Dosene var små mesterverk av gull, sølv eller andre edle materialer, og ble raskt en av de mest populære gavene.
Den franske revolusjonen betydde slutten for den overklassen som brukte den tradisjonelle luktesnusen. Under Napoleon, som var storsnuser, fikk luktesnusen et kortvarig oppsving, men etter hans fall ble det umoderne, kanskje til og med politisk risikabelt å fortsette bruken. Luktesnusen gikk av moten og borgerstanden, som nå tok makten, gikk over til å røke sigarer.
Tobakksbruken i Norge
Tobakken kom tidlig inn i Norge via Bergen. Bruken spredte seg så raskt på 1600-tallet at den danske kongen Kristian IV, i 1632 ga et påbud for å begrense tobakksbruken i Norge, som på den tiden var i union med Danmark. Nordmenn røkte pipe, tygget tobakk eller brukte luktesnus.
På 1700-tallet begynte man å dyrke tobakk fordi tilgangen på importert tobakk var dårlig, spesielt under den nordamerikanske frihetskrigen. Avlingene var konsentrert til Østlandet, men fra 1765 dyrket man også tobakk på Vestlandet.
I historikeren Erik Pontoppidans skrift fra 1753 ("Det første Forsøg til Norges naturlige Historie"), kan vi lese om norske bønders, sjømenns og fiskeres nytelser som "nest etter brennevin skal ha vært tobakken, som siden 1612 ikke bare ble røkt, men også snart ble tygget eller snuset."
1800-tallet medførte en nedgang i tobakksdyrkingen, men på 1880-tallet skjøt den fart igjen i den sørlige landsdelen. Årsaken tror man var at mange som kom tilbake fra Amerika hadde lært seg kunsten å dyrke tobakk og nå tok i bruk sine erfaringer.
Munnsnusen introduseres
I begynnelsen av 1800-tallet, kanskje noe tidligere, forandret seg snusvanene i Sverige. Svenske forbrukere gikk over til å legge en porsjon snus under leppen. I perioden 1814-1905 var Norge i union med Sverige. Det skulle likevel drøye til slutten av 1800-tallet før munnsnus av svensk type begynte å falle nordmenn i smak.
I begynnelsen av 1900-tallet ble det gjennomført en driftskonsentrasjon av tobakksindustrien i Norge. I 1909 fantes det 37 tobakksfabrikker. Av disse produserte 31 fabrikker skråtobakk, 23 laget røyketobakk, 4 produserte snus, 8 hadde håndtverksmessig produksjon av sigaretter, 14 produserte sigarer og 4 sigarilloer. Produksjonen av snus var konsentrert til Kristiania (Oslo), der tre fabrikker produserte snus. Ytterligere én snusfabrikk lå i Stavanger.
I 1909 begynte man å føre offisiell statistikk over tobakksalget i Norge. Av statistikken fremgår at den røykfrie tobakken, skråtobakk og snus, sto for mer enn halvparten av det totale tobakksalget. Drøyt 40 år senere utgjorde røykfri tobakk bare 20 % av det totale tobakksalget. Sigarettrøkningen hadde tatt over.
Kurven vender oppover igjen
Den akselererende bruken av sigaretter, fabrikkproduserte eller håndrullede, førte til en lang tids tilbakegang for røykfri tobakk. Først i begynnelsen av 1980-tallet snudde salgstallene for snus, men skråtobakken fortsatte sin tilbakegang. I 1983 ble det solgt 247 tonn snus i Norge. I 2002 var tallet økt til 419 tonn.
